Marianne dokumenter våre minner
Norske samtidskunstnere
Cornice besøker kunst-maleren Marianne Wiig Storaas. Hvem er Marianne og hva slags bilder maler hun? Kort fortalt snakker vi her om en ung norsk samtidskunstnerinne som jobber i en naturalistisk stil og hvor bildene portretterer en hverdag som er så triviell og vanlig at vi ofte ikke ser den. Litt som å ikke se skogen for bare trær. Vårt utgangspunkt var en fascinerende utstilling av Mariannes bilder vi så i Landsforeningen for norske malere. Malerier, som ved første øyekast så ut som fotografier fra et familiealbum, var ”blåst opp” i kjempeformat og naturalistisk gjengitt i oljemaling. Hva var nå dette? Der og da bestemte vi oss for å ta en nærmere titt på denne spennende kunstneren. Vi fikk en avtale, og på en varm sommerdag banket vi på utenfor Mariannes atelier på Grünerløkka i Oslo.
Marianne møter oss og fører an inn i et relativt lite atelier, men med store vinduer langs den ene veggen hvor sola flommer inn. Det første vi ser er noen store fotolike portretter av unge menn. De sitter i ulike miljøer og ser ut som de er... avfotografert, stirrende inn i kamera. Mariannes frapperende, realistiske stil gjør at vi fort glemmer varmen. Bildene er drivende dyktig gjort, og på mitt spørsmål om at portrettoppdragene må jo stå i kø etter disse maleriene, svarer Marianne:
”Det er riktig, jeg får mange henvendelser om portrettoppdrag, men egentlig er jeg ikke interessert i portrettmaleri. Selv om disse bildene på en måte er portretter har jeg malt dem mer som en dokumentasjon om personer, deres interesser, som hendelser. Eller som bare sett av et kamera, helt objektivt uten å forskjønne, legge til, trekke i fra, motsatt det man som regel gjør når det er snakk om portrettmaleri”.
Marianne bruker helt bevisst foto som utgangspunkt for sine malerier. Ofte i form av diaspositiver som hun projiserer opp på et stort lerret, nettopp for å ivareta den fotolike, naturalistiske effekten hun er ute etter. Marianne tegner så et omriss av motivet med blyant før hun fortsetter med oljefarger. Bildene er bygd opp med flere lag, og hun kan bruke fra to til hele fire uker på et motiv. På mange måter kan man si at Marianne håndverksmessig jobber ”gammelmesterlig”, men motivene, eller hennes maleriske prosjekt er moderne.
”Jeg jobber vått i vått, for eksempel: når jeg lager hudtoner så starter jeg alltid med grønn jord, denne fargen er godt egnet for å lage ulike hudtoner. Ulike transparente sjikt bygger den helheten jeg søker.” Om bildene fra utstillingen hos LNM sier Marianne Wiig Storaas: ”Bildene er fra Tenvik, fra et sommartorp utenfor Årjäng i Sverige. Jeg ønsket å portrettere et for meg kjært sted, få frem stemninger, både sorger og gleder. Min kjærlighet til et sted og landskap jeg har kjent siden barndommen.” Selv kan vi føye til at den følelsen hun beskriver absolutt er tilstede. Det er nesten som vi har vært på sommmartorpet i Tenvik!
Marianne Wiig Storaas, født i Oslo 1972, gikk ut fra Statens kunstakademi i 2001. Hun er blant annet innkjøpt av Nasjonalmuseet (tre ganger). Hun har rundt regnet holdt en utstilling i året etter at hun gikk ut fra SKA. Hun jobber i atelieret fra morgen til kveld, en hardt arbeidende kunstner som i dag lever av sin kunst.
Et møte med kunstneren i sitt atelier
Puh, sa jeg varmt? Var det varmt ute så var det kokhett inne.
Marianne møter oss og fører an inn i et relativt lite atelier, men med store vinduer langs den ene veggen hvor sola flommer inn. Det første vi ser er noen store fotolike portretter av unge menn. De sitter i ulike miljøer og ser ut som de er... avfotografert, stirrende inn i kamera. Mariannes frapperende, realistiske stil gjør at vi fort glemmer varmen. Bildene er drivende dyktig gjort, og på mitt spørsmål om at portrettoppdragene må jo stå i kø etter disse maleriene, svarer Marianne:
”Det er riktig, jeg får mange henvendelser om portrettoppdrag, men egentlig er jeg ikke interessert i portrettmaleri. Selv om disse bildene på en måte er portretter har jeg malt dem mer som en dokumentasjon om personer, deres interesser, som hendelser. Eller som bare sett av et kamera, helt objektivt uten å forskjønne, legge til, trekke i fra, motsatt det man som regel gjør når det er snakk om portrettmaleri”.
Marianne bruker helt bevisst foto som utgangspunkt for sine malerier. Ofte i form av diaspositiver som hun projiserer opp på et stort lerret, nettopp for å ivareta den fotolike, naturalistiske effekten hun er ute etter. Marianne tegner så et omriss av motivet med blyant før hun fortsetter med oljefarger. Bildene er bygd opp med flere lag, og hun kan bruke fra to til hele fire uker på et motiv. På mange måter kan man si at Marianne håndverksmessig jobber ”gammelmesterlig”, men motivene, eller hennes maleriske prosjekt er moderne.”Jeg jobber vått i vått, for eksempel: når jeg lager hudtoner så starter jeg alltid med grønn jord, denne fargen er godt egnet for å lage ulike hudtoner. Ulike transparente sjikt bygger den helheten jeg søker.” Om bildene fra utstillingen hos LNM sier Marianne Wiig Storaas: ”Bildene er fra Tenvik, fra et sommartorp utenfor Årjäng i Sverige. Jeg ønsket å portrettere et for meg kjært sted, få frem stemninger, både sorger og gleder. Min kjærlighet til et sted og landskap jeg har kjent siden barndommen.” Selv kan vi føye til at den følelsen hun beskriver absolutt er tilstede. Det er nesten som vi har vært på sommmartorpet i Tenvik!
Marianne Wiig Storaas, født i Oslo 1972, gikk ut fra Statens kunstakademi i 2001. Hun er blant annet innkjøpt av Nasjonalmuseet (tre ganger). Hun har rundt regnet holdt en utstilling i året etter at hun gikk ut fra SKA. Hun jobber i atelieret fra morgen til kveld, en hardt arbeidende kunstner som i dag lever av sin kunst.
Kunsten å ”male en hånd.”
Vi har møtt en svært dyktig maler, Marianne er en ung kunster som har lært ”å male en hånd”. Tydeligvis gjelder ikke Vebjørn Sands uttalelse for noen år siden alle som går ut av kunstakademiet! Maleriene fikk i hvertfall oss til å stoppe, tenke og kanskje se det velkjente på en ny måte. Marianne Wiig Storaas skal bli spennende å følge i tiden fremover.
Teknikken til Marianne minner oss om noe vi leste i en bok av den store amerikanske maleren David Hockney, ”Den hemmelige kunnskap”. Hockneys påstand er at mange av de gamle mestere egentlig JUKSET når de tegnet/ malte sine motiver! De vi forbinder med det ypperste av realistisk gjengitte landskaper, portretter, stilleben. David Hockney har funnet belegg for at bruk av camera obscura, det vil si bruk av optisk avtegningsapperatur var i utstrakt bruk så langt tilbake som fra 13-1400 tallet og frem til 1800- fotografiets og vår tid. Ifølge Hockney er det påfallende forskjell på bilder malt på ”øyemål” og bilder malt ved hjelp av camera obscura. Dette er ukjent for de fleste og ble hemmeligholdt av kunstnerne selv, naturlig nok da allmenn viten om dette ville frata mye av mystikken med å kunne male så realistiske, fotolike bra bilder som de faktisk gjorde.
Mitt navn er Marianne Wiig Storaas, født 1972 i Oslo. Jeg arbeider med ulike uttrykk innen maleri, tegning og fotografi. Hovedtemaet mitt knytter seg til identitet, fremtredelse og manipulasjon. Jeg arbeider med en maleritradisjon som møter erfaringer fra fotografi og konseptkunst. Helt siden renessansen har malere forsøkt å portrettere mennesker slik de er. Jeg portretterer personer slik de ønsker å framstå. For noen år tilbake deltok jeg på Tegnebiennalen på Stenersenmuseet hvor jeg viste subtile portretter malt i gouache. De portretterte hadde valgt bakgrunnen i bildene selv. Jeg behandler de portrettertes valg av omgivelser med alvor på tross av de ofte klisjefylte motivene. Jeg prøver å oppfatte og formidle andres fantasier.
Jeg ønsker å portrettere mennesker på deres egne premisser. Jeg spør om deres drømmer og fantasier og diskuterer hvorvidt det finnes ”egne premisser” – og ikke bare masse gitte forutsetninger. Jeg ønsker å studere hvorfor folk gjerne setter seg selv inn i overtydelige bilder og klisjeer og hva disse klisjeene kan romme av betydning. Jeg tar klisjeene på alvor i respekt for den portretterte. Jeg har hentet inspirasjon fra illustrasjoner i ukeblader og oppslagsverk, og maler/ tegner med olje, gouache eller pennesplitt. Elementene i noen av bildene er satt sammen slik at de hindrer betrakteren fra å rasjonalisere noe som er abstrakt og emosjonelt. Likevel forsøker jeg å gripe det uhåndgripelige. Jeg prøver å oppfatte og formidle andres fantasier. Verken mer eller mindre.
Jeg ønsker å portrettere mennesker på deres egne premisser. Jeg spør om deres drømmer og fantasier og diskuterer hvorvidt det finnes ”egne premisser” – og ikke bare masse gitte forutsetninger. Jeg ønsker å studere hvorfor folk gjerne setter seg selv inn i overtydelige bilder og klisjeer og hva disse klisjeene kan romme av betydning. Jeg tar klisjeene på alvor i respekt for den portretterte. Jeg har hentet inspirasjon fra illustrasjoner i ukeblader og oppslagsverk, og maler/ tegner med olje, gouache eller pennesplitt. Elementene i noen av bildene er satt sammen slik at de hindrer betrakteren fra å rasjonalisere noe som er abstrakt og emosjonelt. Likevel forsøker jeg å gripe det uhåndgripelige. Jeg prøver å oppfatte og formidle andres fantasier. Verken mer eller mindre.
