Allerede utenfor Grafikk Senteret skjønner du at dette er et spesielt sted. Trykkeriet holder hus i en liten gammel kirke, eller mer spesifisert, det som var menighetshuset til Gamlebyen kirke.
Menigheten og presten har for lengst flyttet, men de gamle mursteinsveggene, selve bygget vitner om noe annet enn grafikk og trykkerivirksomhet. Kommer du i en sakral stemning utenfor bygget, blir du virkelig stemt til høytid i det du setter foten innenfor terskelen. Blikket fester seg ved to tydelig gamle trykkpresser plassert i det som en gang var kirkerommet. Lengst inne under et blyglassvindu står den ene, en sort, eldgammel trykkpresse plassert omtrent der hvor alteret en gang sto. Og kan det passe bedre? For dette klenodiet av en trykkpresse har faktisk gjort tjeneste for selveste Edward Munch tidlig på 1900-tallet.

Vi er ikke alene. Fem til seks mennesker er i lokalet, ivrig opptatt med forskjellige aktiviteter. Bøyd over den ene trykkpressa står en mann med en pensel og jobber med et motiv. Det er Tore Hogstvedt, som er i Grafikk Senteret for første gang. Tore er en etablert kunstmaler, men har for det meste jobbet med oljemalerier. Jeg spør hva som utløste besøket først nå etter hele 15 år i virksomhet som kunstner og Tore svarer at han fikk et ”nødvendig push” av sin gallerist. Han har jobbet med litografier i en uke, og det ser ikke ut som det blir eneste gang Tore Hogstvedt er her. Men det er flere kunstnere i arbeid. Eva Langaas er en av de store i litografiens verden. Eva svarer vennlig på våre spørsmål og hun prater villig i vei om faget og menneskene rundt det. Det er forresten hun som gjør oss oppmerksom på en tredje person i lokalet; Nikolai Astrup Geelmuyden III. Ja, nettopp! Jeg får raskt vite at her møter jeg barnebarnsbarnet til norsk kunsthistories store maler fra 1800-tallet, Nikolai Astrup. Olderbarnet er i dag blitt en eldre mann og er selv en etablert kunstner. Så dukker, litt forsinket, eieren av trykkeriet opp, Dag Dammen.

Dag forteller at begge de to gamle trykkpressene har fått navn. Den nyeste av de to er behørig døpt av Karl Erik Harr, og navnet er: Gullhøna. Om navnet spiller på godt salg av grafikken til Harr, tier historien om. Tyskprodusert Offenbach-maskin og produksjonsåret er 1900. Den andre, og eldste, maskinen som står i lokalet er Gamle Svarten, eller også kjent som: Svarta. Den sorte gamle pressa har fått alterets plass i det gamle kirkebygget. Gullhøna og Svarten er samme type maskin, men Gullhøna har noen få flere finesser, mens Svarta har den mest spennende historien. Produksjonsåret til Svarta er usikkert. Men et sted mellom 1850 og 1870 er et godt anslag. Sannsynligvis er dette også en tyskprodusert maskin. Svarta... dette er maskinen som Edward Munch produserte mange av sine grafiske trykk på i årene før 2. verdenskrig! Den gang sto Gamle Svarten (eller: Svarta, kjært barn har mange navn) hos Norges geografiske oppmåling, som den gang holdt hus i Hegdehaugsveien i Oslo. Oppgaven til trykkpressa var primært å trykke kart, men Munch lånte maskinen for trykk av litografier.

Krigen var en kritisk tid for disse gamle trykkpressene. De ble ofte brukt til å trykke illegalt materiale som selvfølgelig fikk den konsekvens at tyskerne startet en intens jakt på trykkpresser. 30-40 trykkpresser ble tatt av tyskerne, og så godt som alle ble sendt til Tyskland og støpt om til kanoner. Litosteinene, som ikke kunne brukes i krigsinnsatsen, dumpet tyskerne rett og slett på sjøen. Disse gamle pressene, som før krigen var ganske vanlige i Norge, var det bare fem, seks igjen av etter krigen! Svarta greide seg fordi noen var smarte nok til å demontere den og stue den vekk på et lager.

Et inkvisitorisk spørsmål oppe i all denne historie og nostalgi: ”Hva med data og vår moderne tid – nye trykkmetoder, for ikke å snakke om superprintere som overgår hverandre i gjengivelse og kvalitet?” For dette er jo ikke bare vårt tilfeldige spørsmål på tampen av en hyggelig samtale. Kunstinteresserte mennesker stiller dette spørsmålet. For er vi ikke i dag så storøyet, så stadig forundret og blendet av den akselererende teknologiske utvikling at alt som befatter seg med fortid og gammel teknologi blir forunderlig, anakronistisk og rart. For å si det rett ut: hvorfor oppsøke et trykkeri som opererer som for 100 år siden? Svaret fra Dag Dammen og kunstnerne på trykkeriet er at ingen moderne trykkmetoder har kunnet kvalitetsmessig hamle opp med disse 100 år gamle litopressene. Men Dag skyter inn at mye interessant skjer innen ny teknologi. Ikke bare trykkpresser for effektivt å masseprodusere trykksaker, men også innen data og den revolusjonerende digitalteknologien skjer det svært spennende ting når det gjelder å skape, gjengi og produsere med maksimal kvalitet. Dag Dammen sier: ”Så hvem vet? En gang var Svarta og Gullhøna også ny og revolusjonerende teknologi som ble mottatt med skepsis av kunstverdenen. Verden står aldri stille, den går fremover og en vakker dag har noe nytt og enda bedre erstattet det gamle som har fungert så bra i mange år.”

Dag har rett. Det er ikke nostalgi som gjør at disse gamle pressene fortsatt er i bruk. Men rett og slett at de fortsatt leverer kvalitet. Så får fremtiden vise om de fortsatt blir brukt.