Med Epson Stylus 7900 og med toppmodellen, 9900 er ikke fremtiden noe vi venter på, den er her nå. Den kritiske leser tror kanskje at; ”nå har redaktøren sett lyset”, og på en måte kan vi bekrefte det. For det denne artikkelen handler om kan sette noen og en hver i religiøs stemning! Men for å bringe dette litt ned og forklare hva vi mener med magi, la oss starte med en historie fra virkeligheten.

For en tid tilbake kom vi i Cornice i kontakt med en familie som satt midt oppe i et arveoppgjør. En av foreldrene til et søskenpar var død, gjenstander fra foreldrehjemmet skulle overtas av enten bror eller søster. Objektet som gjorde at søskenparet henvendte seg til oss i Cornice var et bilde, en akvarell som hadde vært i familiens eie i generasjoner. Hvem skulle overta bildet? Akvarellen var like kjær for både bror og søster. Her var det snakk om affeksjonsverdi, begge søsken ville ha det på veggen fordi det var et kjært minne og et fint maleri. Å omsette bildet for å få penger var ikke aktuelt. Muligheten av å ta en kopi hadde søskenparet allerede tenkt på, men slått det fra seg fordi ingen av dem ville ha det de kalte; ”en sekunda reproduksjon, eller dårlig kopi på veggen”. Det var vi i Cornice enige i, men det søskenparet ikke visste var at vi, like før de tok kontakt med oss, hadde vært på visitt hos Epson og sett – lyset!

Begrepet, en kopi, er jo blitt synonymt med noe som er dårligere enn originalen. Den dagen vi var hos Epson og fikk demonstrert den nye vidundermaskinen – så var det ikke lenger mulig å se hva som var original og hva som var kopien. Så lenge trykk/print- underlaget var det samme, samme type papir, kunne ikke det menneskelige øye se forskjell. Så man kan forstå at vi sto og trippet etter å ta med maleriet til søskenparet ut til Epson for en aldri så liten oppvisning i magi.

Bildet som skulle kopieres var en akvarell, og akvareller er beryktet for å være noe av det vanskeligste å trykke, kopiere eller mangfoldiggjøre. Dette på grunn av mediets eteriske, ofte transparente karakter. Vage overganger i farge og lys som ofte er nesten usynlige for det menneskelige øye blir borte ved reprodusering. Vi kjørte i gang og vi sverger: alt var der, vi satt i praksis med to identiske originaler. At søskenparet ikke bare ble fornøyde, men målløse, hører med til historiens lykkelige slutt.


Magien til Epsons maskiner, modellene 7900 og 9900, utgjøres blant annet av at Epson har utvidet fargeskalaen til et monster av et 11-patroners blekksett, som er den bredeste skalaen på markedet i dag. Det, og en oppløsning på opp mot 2880 dpi (dots per inch) er en viktig grunn til at storformatskriverne til Epson er de eneste som er klassifisert av det franske Institute Nationale De La Propriete Industrielle (INPI) for bruk i klassifiseringen: ”digigrafi”.

Men det stopper ikke her. Kanskje det viktigste for sluttresultatet er Epsonskrivernes ”øye” og cutting edge teknologi som gjør at maskinen kontinuerlig evaluerer og justerer utskriftsresultatet. Man kan faktisk si at maskinen tenker selv. Det er denne nyvinningen som gjør at Epson-skriverne kan kjøre utskrifter på forskjellig papir, ruglete, porøst, glatt, uansett type: no problem. Med automatisk justert utskriftprosess for et optimalt resultat. For å oppsummere: ikke tenk, ikke bekymre deg, maskinen ordner biffen uansett type papir du vil skrive ut på eller om motivet er klassifisert som ”vanskelig”. Ingen justeringer er påkrevet.

Epsons superskrivere er faktisk så avanserte og ikke minst selvgående at alle vi selverklærte klønepettere udi teknikkens mysterier kan bruke skriverne. De er faktisk konstruert og innstilt for at den vanlige mann og kvinne skal kunne bruke skriverne. Det blir litt som en avansert moderne bil med automatgir, ABS-bremser, navigasjonssystem, osv. Du bare setter deg inn, vrir om nøkkelen og kjører av gårde. Bilen tar seg av de tekniske greiene som skal til sånn at du ruller problemfritt mot mål.

Epson 7900 og toppmodellen 9900 representerer et kvantesprang i kvalitetsmessig gjengivelse av kunst, fotografi, ja av alle typer todimensjonale gjengivelser. Skriverne løser sogar det problemet som opp til nå har vært en uoverstigelig terskel mellom kunst laget på en datamaskin og som kan betraktes på dataskjermen, og det å få overført kunstverket fra dataskjermen til papir eller lerret. For denne prosessen handler om to verdener som egentlig ikke kan kommunisere. Et skjermbilde er bygget opp av lysbølger, tre farger: rødt, grønt og blått, forkortet av fagtermen til RGB, vibrerer på forskjellige bølgelengder og i forskjellige kombinasjoner danner de det fargespektret som et skjermbilde utgjør. Et bilde som er bygget opp av lysbølger må, før det gjengis på papir eller lerret, gjøres om til SMYK-farger (Se avsnittet: ”Hvordan er det mulig”) og denne forvandlingen skjer ikke uten tap. Et banalt, men likefullt godt eksempel er hvis du - la oss si du har et fint bilde av svigermor lagret i datamaskinen din. Samme bilde kjørt ut på fotopapir og limt inn i fotoalbum blir helt annerledes i farger og intensitet. Rett og slett fordi skjermbilde av svigermor er bygget opp av lys, mens albumbilde av samme dame består av fargepigmenter på fotopapir.

Lys er en forutsetning for å lage kunst og sånn sett kan man si at lys er en god venn. Men lyset kan også være en fiende. Vi snakker om sollys som over tid skinner på et bilde. Motivet blekner, til slutt blir fargene borte. Det heter seg at alt er forgjengelig, en sannhet de fleste er enig i. I langt nok tidsperspektiv vil selv pyramidene i Egypt, ja sågar ”de norske fjelde”, -forvitre, bli til støv, og blåse bort. Kunstnerfarger i olje, akryl og akvarell er imidlertid svært bestandige. Dette er ikke et markskrikersk løfte fra en produsent av kunstnerfarger for vi kan alle i dag fortsatt se gamle bilder som har hengt fremme i solfylte rom. Ofte er de i tillegg mishandlet gjennom århundrer av røyk, forurensing og fuktskader. Disse kunstverkene har uansett vist seg forbausende bestandige. Også gamle fotografier i sort/hvitt har bestått testen, med en del unntak. Kjemikalier i fotopapiret og/ eller feil lagring kan være synderen hvis gamle sort/ hvitt fotografier er skadet. I vår moderne tid med fire-farget trykk og fargefoto er statistikken mer dyster. Mange typer trykkfarger og kjemien i fargefotografier er rett og slett for dårlig. Eller mer presist: bildene tåler ikke lys, de blekner, blir misfarget selv etter kort tid. Har du fargefotos i et album fra 70-80 tallet kan du raskt bekrefte dette.

Epson har også grepet tak i dette problemet. En viktig hensikt med å lage superskrivere er at de skal fungere for kunstmarkedet og da ikke bare for å lage ”state of the art”-utskrifter, men at disse også er lysbestandige. Forøvrig et absolutt krav fra INPI for at Epsonskriverne skulle bli godkjent for ”digigrafi”. Epson har gjennom langvarige laboratorieforsøk og via avansert datasimulering fått godkjent blekkfargenes varighet og beskaffenhet til kvalitetsmessig å holde i over 80 år. Dette er et minimumsanslag. Gitt at bildet behandles normalt, det vil si henger i et vanlig belyst rom, er optimalt kvalitetsanslag betydelig lenger. Hundreårs-perspektivet er revolusjonerende i dagens marked, men absolutt nødvendig for at Epson skulle bestå testen ved INPI.

Ut fra det vi i Cornice har sett av eksempler på digigrafi skal det mye til for at alternative og eller konkurrerende metoder med like høye krav til gjengivelse og bestandighet skal dukke opp. I hvert fall, i dag finnes det ikke noen digitale utprintsalternativer med samme kvalitets eller sertifiseringskrav på markedet. Det skal derfor bli meget spennende å følge Epson og digigrafi inn i fremtiden.