Den direkte foranledningen for denne unike historiske utstillingen var 400- årsdagen for Rembrandt van Rijn (1606-1669) sin fødsel. Dette var i utgangspunktet egentlig et umulig prosjekt siden vi her snakker om noen av verdens dyreste og mest bevoktede malerier. Mange av maleriene er i dag nasjonale ikoner, skatter som voktes mer nidkjært enn noe annet. Bare tanken på å flytte maleriene, utsette dem for risikabel transport og nødvendig verdisikring gjorde i utgangspunktet hele prosjektet steindødt.

Løsningen som muliggjorde denne unike utstillingen var digitale reproduksjoner, alle laget i 1:1 størrelse med unntak av noen få malerier, blant disse var det enorme ”Nattevakten”. Og nå hører jeg allerede skuffelsens sukk fra leserne av denne artikkelen. Reproduksjoner, som om det er noe å vifte med hatten og rope hurra for... Mot denne misforståtte respons står vi klippefast og med hevet hånd for raskt å stoppe protesten. For vit at det foraktede ordet reproduksjon i dag ikke nødvendigvis er ensbetydende med et halvgodt offsettrykk med dårlig fargegjengivelse og hvor du leter etter synlige rasterpunkter. Bare glem det.

Samtlige Rembrandtmalerier var reprodusert ved hjelp av Epson Stylus Pro-printere. Kravet til gjengivelse fra blant andre Rembrandt Research Projekt var skyhøye og den eneste teknologi som slapp i gjennom nåløyet var Epsons digitale superprintere. Dette er ”State of the Art”, eller kort og godt spydspissteknologi i dag når vi snakker optimal kvalitet ved reproduksjon. Arrangøren Christiane Bosman uttalte: ”Epsons printere ble valgt grunnet deres evne til meget presist å gjengi toneomfanget og kontrasten mellom høylys og skygge, et av de viktigste trekk ved Rembrandts malerier.” Vi har nevnt rasterpunkter, digitale fargeprintere bruker ikke raster. Se gjerne etter med lupe, bruk mikroskop! Overflaten er uten spor av rasterpunkter. Litt pompøst innledet vi avsnittet med tittelen ”Guds hånd”. Tilgi oss, men det var bare for fristende. Ingen har noen sinne før denne utstillingen sett gjengivelser med samme fantastiske kvalitet. Professor Ernst van der Wetering, leder for Rembrandt Research Projekt, var utstillingens kurator og han uttalte: ”Utstillingen var en svært berikende opplevelse og vi burde fortsette med å gjøre slike utstillinger mulige ved å produsere høykvalitets kunstreproduksjoner, fullt verdige det kritiske blikk fra de gamle mestere selv.”

Selvfølgelig må det bli en kopi. Noen ting får man faktisk ikke kjøpt for penger og blant disse ting hører de fleste av Rembrandts originale malerier. Men når kopien ligger så nær originalen at du sliter med å se hva som er hva? For så optimal er kvaliteten på disse høyoppløselige superreproduksjonene. Det er bare bevisstheten om, din holdning til original eller kopi, som i denne sammenheng er avgjørende for hva du trives med på veggen. I alle fall, et av jubileumsutstillingens publikumsvennlige tiltak var at den besøkende kunne få trykke på en knapp og selv kjøre ut kopier fra de høyoppløselige originalfilene. Vips, og for en billig penge hadde du skaffet deg en ”nesten original” Rembrandt til å henge opp hjemme i stua.

Vi skal ikke gå i dybden for detaljert å beskrive Epsons høykvalitets skrivere. Du kan lese mer om disse og fenomenet digigrafi i en egen artikkel. Bare kort nevne at digigrafi er et forsøk på å sertifisere en utskrift, for på den måten, akkurat som ved for eksempel litografi og serigrafi, kunne kvalitetsbedømme trykket, eller utskriften. Som i all grafikk, i hvert fall den type grafikk som handler om kunsttrykk, handler nummerering og signatur om godkjenning og kvalitetssikring. Dette var/ er absolutt nødvendig all den stund et motiv i en grafisk serie alltid viste ørsmå variasjoner fra trykk til trykk. Men her, med den nye teknologien, møter vi et paradoks. For i høykvalitets digitale utskrifter blir det ingen forskjell fra den ene utskrift til den andre. Opplaget spiller heller ingen rolle. Om du skriver ut 1 ark, eller 100 000 ark gjør ingen kvalitetsmessig forskjell. Dermed oppheves terskelen som hefter ved begrepet: begrenset opplag. Et lite antall, begrenset opplag, var før i tiden nødvendig for å sikre god kvalitet. Og ikke minst sikret det kjøpernes følelse av å ha kjøpt noe eksklusivt, noe som er forbeholdt de utvalgte få. Ikke slik nå lenger. Konsekvensene er store, i ytterste konsekvens rokker man ved selve fundamentet i kunstmarkedet.

Digigrafi er et forsøk på å komme kunstmarkedet i møte. Gjøre møte med radikal innovativ teknologi mindre smertefull. Når man sertifiser en utskrift som digigrafi får man samtidig en garanti for at dette er ekte vare. At det er brukt lysekte, holdbart blekk (minimum 100 år), utskriften er nummerert og i tillegg godkjent som et originalt grafisk blad av kunstneren. Opphavsmannen, kunstneren har selvfølgelig også signert verket. Kjøper får med andre ord en garanti for at det han kjøper holder mål. I prinsippet blir dette på samme måte som all annen originalgrafikk, men kun tiden vil vise om begrepet digigrafi har livets rett. Markedet bestemmer og kunstmarkedet er nervøst. Frykt med påfølgende avvisning er dessverre en reaksjon som nærmest automatisk dukker opp når man konfronteres med noe nytt og kraftfullt. Et er imidlertid sikkert. Digitale superutskrifter er definitivt kommet for å bli, enten du kaller det digigrafi eller ”bare en utskrift”. Rembrandt- utstillingen, den visuelle kvaliteten og 100-års perspektivet gjør dette mediet til en suveren vinner.

Rembrandt (1606-1669) regnes som en av barokkens største malere. Han er også en av kunsthistoriens aller største uansett epoke. Man kan si at han var så heldig å bli født rett inn i det historikerne kaller den hollandske gullalder. En voldsom vekstperiode for nederlandene hvor kunst, handel, vitenskap og hollandsk politisk innflytelse nådde et høydepunkt. Som alle andre ble sikkert også Rembrandt preget av sin samtid og det samfunn han levde og virket i. Likevel er Rembrandt svært annerledes enn mange av sine samtidige kunstnere. Det er fristende å si at han på kunsthistoriens arena er lyssatt på samme måte som han selv brukte lyset i sine malerier. Rembrandt som en kjempe i lyset, øvrige malere fra samme tid står i skyggen. Dette dramatiske lyset kjenner vi fra Rembrandts berømte malerier. Vi finner forøvrig det samme lyset igjen hos andre malere fra renessansen og barokken (blant andre Caravaggio). I dag er dette kjent som: clair-obscur, italienerne sier chiaroscuro, her hjemme kaller vi det: ”kjellerlys”.

Clair-obscur, denne lyssettingen som for dagens moderne mennesker er litt merkelig, nærmest teatralsk og maniert. Men vi glemmer tiden som har gått. Og vi behøver heller ikke gå fire hundre år tilbake i tid , til Rembrandt van Rijn sin samtid for å prøve å forstå. Det holder med hundre år, eller der omkring. Vel, egentlig holder det med å slå av lyset. Helst bør du bo på landet og slå av alt elektrisk lys. Så kan du tenne et stearinlys, eller to, og vips: you got chiaroscuro. I byer og tettsteder forstyrrer elektrisk belysning slik at det alltid vil være et gjenskinn fra utebelysningen som vil trenge inn gjennom vinduer og dermed ødelegge illusjonen av sekstenhundretallsstemningen. Rembrandt, og alle generasjoner før ham og alle generasjoner etter ham, helt frem til slutten av 1800-tallet, levde i totalt mørke om natten. Et mørke kun flekkevis og dårlig opplyst av osende vokslys, hvis du var så heldig at du hadde råd til en lysestump da.!

Jevnlig fores vi med filmer med handling fra diverse historiske epoker. Og igjen og igjen dummer produsenter og regissører seg ut ved å begå samme tabbe. For i samtlige av disse historiske epos, med noen svært få hederlige unntak, er det for lyst. Rembrandt viser oss sånn det egentlig var. Ved bare å se på hans tablåer, så forstår vi: sånn var det. Slik levde disse menneskene, i mørke med svært sparsomme og stusselige lyskilder. Når dagen var slutt så var mørket allestedsnærværende, truende og totalt. Det omsluttet og preget hele tilværelsen fra fødsel til død. Mine damer og herrer, dette er hemmeligheten med clair-obscur. .

Rembrandts bruk av lys og mørke har gitt ham en fortjent og dominerende plass i kunsthistorien, men kanskje enda mer er det hans malertekniske genius som løfter denne fantastiske malerens verk opp på øverste hylle. Han er nemlig langt foran sine samtidige malere i teknikk og utførelse. Faktisk århundrer foran. Rembrandts teknikk er, særlig i hans eldre verker, nesten impresjonistiske i penselføring, tekstur og utførelse. Uten å bryte med sin samtids krav og forventning om realistisk gjengivelse av et motiv klarer Rembrandt å innføre en radikal ny, nærmest skisseaktig maleteknikk. Med dette oppnår han å tilføre maleriet en hittil ukjent livfullhet og spontanitet. Uhavhengig av motivene arbeider Rembrandt hele sitt liv med maleriets muligheter og eksperimenter med teknikker ukjent for hans samtid. Motivene spenner fra portretter og ulike andre oppdrag for det rike borgerskapet i Amsterdam. Dette ga etter hvert en god inntekt. Hans senere og siste produksjoner er mer frie arbeider. Ofte fra det jødiske fattigkvarteret i Amsterdam. Rembrandts karriere beskriver en slags kurve. Han ble i midten og på toppen av sin karriere en fetert og rik maler, men senere gikk det av forskjellige årsaker (sykdom, død, gjeld) utforbakke og han døde svært fattig.