God kunst fortjener ekte gull
Emilie Lefevre, forgylleren i Frognerveien
Ikke alle ungdommer tar datautdannelse, blir designere, drømmer om en artist- og kjendisidoltilværelse eller velger et annet tidsriktig yrke som vår moderne tid omfavner. Emilie Lefevre reiste til Frankrike for å utdanne seg til forgyller.
Ikke alle ungdommer tar datautdannelse, blir designere, drømmer om en artist- og kjendisidoltilværelse eller velger et annet tidsriktig yrke som vår moderne tid omfavner. Emilie Lefevre reiste til Frankrike for å utdanne seg til forgyller.
Mot strømmen
Heldigvis går noen fortsatt mot strømmen og studerer gamle fag som ellers ville gått i glemmeboken. Med en far som driver rammebutikk har Emilie Lefevre vokst opp med innramming og billedkunst. En god bagasje å ha når hun som 16- åring reiste til Frankrike for å lære seg forgyllerfaget. Det er i Frankrike, og Italia man i dag fortsatt finner de dyktigste fagfolkene og utøverne av dette gamle og noble faget.
Gull og gråstein
”Sten er nordmands hodepute” heter et gammelt norsk ordtak, og det sier vel sitt om at det her i Norge har vært dårlig grobunn for ekstragavante og luksuriøse fag som forgyllerfaget. På tross av dette har har noen få utøvere av faget klort seg fast her på berget, og nå, i takt med vår økte velstand og påfølgende behov for å vise frem vår rikdom, er det igjen behov for forgyllerens tjenester.
”Vi har nok ikke så mye som er forgylt her i Norge som resten av Europa, men det vi har bør vi ta vare på” sier Emilie. ”Ofte sitter kunder med utrolig fine billedrammer, men etter år med støv og slitasje er det ikke lett å se. Jeg opplever stadig at kunder som kommer for å hente arbeider jeg har gjort ikke kjenner igjen sin egen ramme fordi den ser så fin ut.”
”Det gylne snitt”, galleriet og rammeforretningen i Frognerveien 28
EEmilie er nå ansatt og jobber med innramming, men også når anledningen byr seg med forgylling, i rammeforretningen Det gylne snitt i Frognerveien 28, Oslo. Alle utøvere av gamle håndverksfag har sine hemmeligheter, men noe kan Emilie røpe for Cornices lesere. Dette er et nøyaktighetsfag som krever øvelse og en svært stødig hånd. Man bruker ekte gull, bladgull importert fra Frankrike. Her blir det kostbart å skjelve på hånden! Dette er gull av en særegen kvalitet og ikke minst av en type som Emilie kjenner. Materialet, gullets kvalitet, skjønner vi er viktig, men like viktig er underlaget, gjenstanden bladgullet skal festes på. ”Ujevnheter i grunnlaget blir ofte forsterket, fremhevet, hvis disse ikke blir slipt ned fra starten av. Og da får du ikke noe resultat som du kan være stolt av” sier Emilie Lefevre.
Smått og stort og livslang læretid
GGullrammer og kanskje rammer til gamle speil er vel det vi tenker på når det er snakk om forgylling. Rammer utgjør hovedparten av Emilies forgyllingsoppgaver. Men det hender av og til at hun må ut av verkstedet. Når objektet blir så stort at det er umulig å få det gjennom døra. Ja det kan sogar være så stort at det er umulig å flytte i det hele tatt. ”Jeg har vært med på å dekorere altertavler og veggpaneler. Dette er ting som er så store og tunge at jeg må komme dit hvor de står, ikke omvendt” sier Emilie. ”Dette er et fag som du aldri kan bli helt utlært i, det er stadig nye utfordringer” sier gulljenta – Emilie Lefevre.
Gull, Goldfinger og gullfeber
GGull, menneskehetens velsignelse eller svøpe? Sannheten er vel at vi må si ja takk til begge deler. Gull er et av de første metallene menneskene lærte seg å bearbeide. Årsaken er at gull forekommer i ren form, er lett å bearbeide og kanskje viktigst: det er vakkert og holdbart. Gull er et av få materialer som ikke oksiderer, det er svært motstandsdyktig mot kjemikalier og syrer, ja - på mange måter kan man si at det er evig. I alle kulturer, over hele kloden, har gull vært begjært og brukt i handel, magi, religion og kunst. En fascinasjon for et metall som har formet menneskenes historie. Kontinenter har blitt oppdaget, sivilisasjoner grunnlagt, men jakten på gull har også ledet til blodsutgytelse, slaveri og død for mange mennesker. Det er nok ikke tilfeldig at sjefsskurken Goldfinger i James Bond-filmen av samme navn, at han går etter noe av det mest verdifulle vi kan tenke oss, nemlig USAs gullbeholdning i Fort Knox.
”My name is Bond, James Bond”
Den onde planen til Goldfinger går ut på å gasse i hjel hele befolkningen i byen Fort Knox, sprenge en bombe foran porten til banken Fort Knox , for deretter å knabbe alt gullet. Dermed skapes kaos i hele den vestlige økonomi og Goldfinger og hans onde organisasjon SMERSH overtar verdensherredømme. I kjølvannet av finanskrisen ble det snakket høyere og høyere fra finansorganisasjoner og fra myndighetshold om å finne tilbake til den gamle gullstandarden. Med det menes gullet som den endelige verdimåler, gullet som håndfast bevis på det absolutt sikre, selve fundamentet, pilaren enhver økonomi kan støtte seg på når alle andre verdier viser seg å bli verdiløse. Når eiendom svikter, industrier går over ende, papirverdier viser seg å være bare papir. Da er gullet godt å ha, tidløst, evig, skinnende gull. Så Mr. Goldfinger var kanskje ikke så dum?
Gullfeber
GGullfeber var den direkte årsaken til at Christopher Columbus oppdaget Amerika. Drømmen om en snarvei til Østens rikdommer gjorde at spanske myndigheter finansierte Columbus sin ekspedisjon. Nå fant han som kjent ikke India, men derimot Amerika. Et Amerika hvor indianerstammer brukte gull i handel, i religiøs sammenheng og som maktfaktor. Egentlig på akkurat samme måte som sivilisasjonene i den gamle verden hadde gjort i tusener av år. De senere Conquistadores som fulgte i Columbus kjølvann fikk en gullfeber av historisk format. Hvorfor ble det så stygt og blodig? Historiens dom har gjort spanjolene til the bad guys i møte med indianerkulturene i mellom- og sør-amerika. Noe som sikkert er fortjent, men i dag er det lett å glemme at for eksempel Aztekerne, og la oss også her ta med de mye tidligere Mayaene, at disse ikke akkurat var en gjeng med ”mor Theresaer”! Gull, krig, menneskeofring og slaver utgjorde mange indianerkulturers eksistensielle arena.
Undergang
Gullet ble indianernes undergang når spanjolene kom, men ironisk nok ble Amerikas gull på en måte også Spanias undergang. Mengden av alt sør- og mellomamerikansk gull startet nemlig en økonomisk regresjon i Spania på 1500- tallet. Den plutselige og overdådige rikdommen gjorde at spanjolene rett og slett slapp å jobbe, ingen verdier ble skapt, gullmengden gjorde at hele Spania tok permanent siesta. En ”backlash” som preget Spania helt frem til moderne tid.
HHer er det fristende å konkludere med de gamle grekernes visdom. Les det som en god kur for gullfeber. Det handler om balanse i alle ting. Hvilket betyr utlagt: ikke for mye, heller ikke for lite av noe. Måtehold og balanse i alle ting er nøkkelen til et godt liv. Grådighet fører bare til fortapelse. Riktig nok ikke så lett å huske når gullet foran deg skimrer.
Å forgylle er fjernt fra bare å male gullfarge på en trehvit ramme. En forgyller bruker bladgull som er ekte gull, ofte 22 karat, bare hamret ut til ekstremt tynne ark. Fordi gull er ekstremt seigt og formbart er det mulig å hamre ut ett usselt gram gull til å dekke en hel kvadratmeter! Begrepet ”løvtynt” blir for tykt å bruke her. Sånn sett blir som regel ikke mengden gull noe problem i forhold til prisen på den forgyllerjobben som skal gjøres. Det som koster er selve arbeidet som forgylleren gjør. Bladgull er ikke lett å jobbe med. Kun talent, lang erfaring og en meget stø hånd kan gi et vellykket resultat. Har du likevel lyst til å prøve deg kan vi opplyse om at bladgull selges i bøker med ark, vanligvis 25, som er ca 8x8 cm store. De tåler ikke å bli berørt med fingrene. Her må det brukes en spesiell børste for å håndtere arkene med bladgull. Som Emilie Lefevre sier, så er preparering av underlaget svært viktig. Bladgullet skjuler intet, snarere fremhever bladgull underlagets svakheter. Bladgullet festes ved å bruke ulike typer organiske limtyper. Som regel harelim eller fiskelim. Til slutt poleres bladgullet med spesielt verktøy som gjør overflaten blank og fin. Gull er bestandig mot tidens tann og derfor holder forgyllede gjenstander svært lenge. Ofte er det kun nødvendig med litt renhold, fjerne støv og skitt, for at en gjenstand skal skinne uforanderlig i mange, mange år.
El Dorado, ”den forgylte” var i følge en indiansk legende en konge av et land med samme navn. Hver dag lot El Dorado seg dekke med gullstøv. Ryktene om El Dorado ble spredd av de spanske conquistadorene hele det 16. århundre. Landet og kongen ble forøvrig aldri funnet.
I dag huskes vel kong Midas best for sin evne til å lage gull. Men det er flere historier om den gode kong Midas. En gang Midas var ute på jakt fanget han skogsdemonen Silenos for å ta del av hans visdom. På kong Midas sitt spørsmål om hva er hensikten med livet, hva bør mennesket strebe etter, svarte Silenos: ”Det beste for mennesket er ikke å bli født, det nest beste er å dø så fort som mulig”.
Evnen til å lage gull fikk kong Midas av guden Dionysos som takk for en tjeneste. DEvnen til å lage gull fikk kong Midas av guden Dionysos som takk for en tjeneste. Dionysos spør Midas hva han helst vil ha i gjenytelse og det er da kong Midas svarer at hans høyeste ønske er at alt han rører ved skal bli til gull. Og slik ble det, kong Midas løp rundt og alt han rørte ved ble til gull. Overlykkelig arrangerer Midas en festmiddag for å feire sin nye egenskap, men i det han griper mat og drikke blir det selvfølgelig til gull i munnen hans. Sulten, gråtende og ulykkelig oppsøker kong Midas igjen Dionysos for å bli fri fra sitt ønske. I følge legenden svarte Dionysos til kong Midas at han kan bli fri egenskapen ved å vaske seg i elven Paktalos. Midas gjør dette og gjennom elvens vann forlater kraften ham. I dag må du reise til Tyrkia (i antikken het det Jonia og var en del av det gamle Hellas) for å se elven, for Paktalos finnes fortsatt, og den er i dag berømt for sin gullskimrende elvesand.
Evnen til å lage gull fikk kong Midas av guden Dionysos som takk for en tjeneste. DEvnen til å lage gull fikk kong Midas av guden Dionysos som takk for en tjeneste. Dionysos spør Midas hva han helst vil ha i gjenytelse og det er da kong Midas svarer at hans høyeste ønske er at alt han rører ved skal bli til gull. Og slik ble det, kong Midas løp rundt og alt han rørte ved ble til gull. Overlykkelig arrangerer Midas en festmiddag for å feire sin nye egenskap, men i det han griper mat og drikke blir det selvfølgelig til gull i munnen hans. Sulten, gråtende og ulykkelig oppsøker kong Midas igjen Dionysos for å bli fri fra sitt ønske. I følge legenden svarte Dionysos til kong Midas at han kan bli fri egenskapen ved å vaske seg i elven Paktalos. Midas gjør dette og gjennom elvens vann forlater kraften ham. I dag må du reise til Tyrkia (i antikken het det Jonia og var en del av det gamle Hellas) for å se elven, for Paktalos finnes fortsatt, og den er i dag berømt for sin gullskimrende elvesand.








